I Ekspress-serien har jeg valgt en sjanger og en form hvor det er mye handling. Mye skjer "på utsiden", dett er ikke øvelse i sjeledykking verken for leser eller skriver. Da jeg begynte på disse bøkene var grunnideen, og utfordringen, å skrive spennende historier. Jeg tenker at leseren trekkes med inn i handlingen, og kjenner kanskje hvordan det er å være i slike situasjoner som hovedpersonene mine er i. Om jeg har lykkes i det, avhenger av leseren.

Hvordan blir ideen først til, og hvor fullstendig er den da?

Jeg aner ikke, plutselig er den bare der. Men gjerne som en rå, grovt hugget idé. Forsvinner den ikke, kan det være noe å forfølge. Når det gjelder "Ekspress-serien" kom ideen mens jeg satt på Valdres-ekspressen mellom Oslo og Fagernes. Handlingen i disse bøkene (med unntak av "Brekkstang") er hentet fra områder jeg kjenner godt. Ideen var (du har kanskje lagt merke til at jeg skriver filmatisk, med "klipping" mellom sekvensene?) at jeg ville sette vanlig ungdom inn i situasjoner de vanligvis kun ser på film. Hvordan ville de reagere?

Hvordan foregår "reseach`en"? Når må man gjøre det, og hvor mye på en bok?

Det varierer fra bok til bok. Noen av bøkene trengte jeg ikke direkte research til, mens andre trengte mye, f.eks. "Brekkstang", hvor handlingen foregår i Trondheim. Jeg dro til Trondheim, gikk gatene opp og ned, studerte kart, leste aviser m.m. til denne boka hadde jeg også flere "speidere" som sendte meg klipp fra Adresseavisa om småting med kriminelt tilsnitt som jeg kunne bruke som bakteppe i boka. Hovedhandlingen falt på plass etter en slik liten notis om kriminelle som presset ungdom til å gjøre innbrudd for seg.

Alt det som skjer i "Ekspress-serien" kunne ha skjedd. En god del har faktisk skjedd (om enn litt verre enn i boka) senere. Uten at jeg derved tror de virkelige "skurkene" har lest boka og fått ideene ....

Er det noe spesielt du gjør før du setter deg ned og skriver? En spesiell rutine?

Her har nok hver og en forfatter sine rutiner, men slik er det for meg: Når jeg nyskriver må jeg bestandig jobbe fra morgenen. I mange år satt jeg hjemme (og måtte i perioder stå opp veldig tidlig for å skrive), men nå har jeg eget skriverom på Disen Kluturveksttun. Først skriver jeg meg tom, det kan ta alt fra en halv time til tre-fire timer, så gjør jeg andre ting. Når manuset begynner å få hode og hale, og historien finner en form (og jeg kan skrive mye før det er på plass) starter jobbinga. Det sies at ideen utgjør 5% av prosessen. 95% er arbeid.

Jeg skriver på PC, men jobber også med lapper, skisser, streker og symboler på ei stor Wyteboard-tavle. Lappene (post-it i ulike farger) er uvurderlige når jeg leter etter flyten i historien (ikke nødvendigvis kronologien). Jeg flytter lappene fram og tilbake til jeg finner linja i fortellingen. Dette er noe jeg begynte med da jeg skrev for TV, og har fortsatt med det.

Hvordan disponerer du ideene dine når du skal begynne på selve boka?

Ideen kan ofte ligge litt i bakkant. Jeg leter etter personer og situasjoner jeg plasserer personene i. I mange tilfeller handler det om å konkretisere. Hvordan kan det som rører seg på innsiden av et menneske (barn, ungdom, voksen) bli synlig gjennom ord og handling. Eller jeg an velge å borre meg inn i hodet og tankene deres. Det er mine valg.

Hvor stor påvirkning har forlaget på deg og boka?

Liten eller ingen. Jeg er riktignok i dialog med en redaktør som kommer med innspill og kommentarer, men det er hele tiden jeg som må ta stiling til hva jeg vil gjøre med disse innspillene. Noen ganger er det gode kommentarer, andre ganger er de helt på jordet ...

Men jer er - som de fleste andre - avhengig av at andre leser. Man blir fort blind på eget stoff. Som regel ser en som er på utsiden dette med frisk øyne. Noen kommentarer kan være vriene å forholde seg til - men de er sjelden grunnløse. Ofte handler det om å kutte ned i tekstmassen. Som oftest skriver vi (i alle fall jeg) for mye. Det er ikke uvanlig at 20-30% av førsteutkastet havner i søpla. Som regel bli boka bedre av det. I den prosessen kan andres øyne være gode å ha, men det er jeg som holder kniven og skjærer i teksten.

Hvor alvorlig bør man ta kritikken man får?

Den gode bør man ta svært alvorlig, den dårlige kan man ...
Alvor: Hver leser har selvsagt lov til å mene hva man vil om ei bok og en historie. Noen er gode lesere, andre er mer opptatt av å lete etter en annen historie enn den som er skrevet.

Har du noen råd til unge ivrige skribenter som gjerne vil skrive og gi ut bøker?

Ja. Les mye. Les mer enn mye! Og skriv, gjerne hver dag. Øv deg på å skrive og beskrive. Finn situasjoner, skap personer og finn ut hva som skjer, hvordan de reagerer osv.

Let fram skrivekurs, søk på nettet etter skrivetips (det finnes mange). Det finnes også en del bøker om å skrive, be bibliotekaren om hjelp! Få skolen til å arrangere kurs i kreativ skriving for dere som ønsker å utvikle språket. Finn andre som vil det samme. Skriv sammen, les hverandres tekster, snakk om dem. Men ikke mist din egen stemme. Det er den som er bærebjelken i ditt språk, i dine fortellinger. Lytt til andre, men ikke la deg overkjøre. Det finnes også etter hvert flere nettsteder hvor ungdom kan få hjelp av profesjonelle skribenter. Sjekk f.eks ut nettstedet www.trafo.no

Hva mener du gjør ungdomsbøker så spennende?

For det første tror jeg det skyldes at de handler om ungdom (de aller, aller fleste) som dere som lesere kan kjenne tett på dere sjøl; "Dette kunne vært meg". Det betyr ikke at dere kan byttes ut med hovedpersonene, men bøkene tar som regel opp tema, problemer og konflikter m.m. som dere sjøl kjenner på og møter i egen hverdag. Det er vel kanskje hovedgrunnen til "spenningsfølelsen".

Det andre er nok at mange ungdomsbøker i formen forsøker å bruke grep fra fortellersjangre ungdom er kjent og fortrolig med. Det har vært min inngangsport da jeg skrev "Ekspress-bøkene". De er skrevet som film, jeg klipper sammen sekvesner. Det er bare leseren som vet alt - også mer enn hovedpersonene. Jeg forsøker på denne måten å skape en spenning for leseren. Samtidig har jeg jo i disse bøkene bevisst skrevet en ytre spenningshistorie. Tanken er at de som leser skal kunne kjenne på hvordan hovedpersonene har det - ikke først og fremst gjennom djupe tankereiser, men mer gjennom å følge dem i ytre handling og se hvordan de reagerer m.m. Noen mener dette er et vellykket grep - andre mener noe anet. Slik er det - og slik må det være. Som du kanskje ser er jeg vel tilbake i det første punktet ...

En tredje mulig forklaring er at språk, historie og ramme ofte er lagt tett opp til en virkelighet dagens unge kan kjenne seg igjen i. Altså igjen tilbake til det første punktet. Kanskje ikke noe fullverdig svar - men et forsøk!

Hva er hovedtrekkene ved spennende ungdomsbøker?

Det er store forskjeller fra bok til bok, og fra forfatter til forfatter. Vi har alle vår egen innfallsvinkel til stoffet vi skriver om, historiene vi forteller. Og vi har vår egen måte å fortelle dem på. På samme måte har dere som lesere ulike innganger til historiene vi skriver. Og det som først og fremst skaper spenning - og det som vel er hovedtrekket ved de spennende ungdomsbøkene er at det i møtet mellom boka og leseren etableres en kontakt som gjør at dere sammen "legger ut på en reise" (nummeret før klisjé her) sammen - gjennom boka.

Håpet er jo at dere som lesere kommer ut på den andre siden med både en god leseopplevelse, og noen nye tanker om Livet (for å bruke det store ordet) og egen hverdag. Sånn sett kan bøkene bli en som snakker med tankene dine.

Så: At det er spennende betyr at du snakker samme språket som den som forteller historien - og at språk og fortelling har noe å tilføre deg. Når det er sagt: Noen spenningsbøker leses jo som ren underholdning og fungerer godt som det. Det er greit nok - selv om dette neppe er bøker som berører de store dypene. Men det betyr ikke at de ikke forbereder både leser og språk på djupere dykk i neste bok. Eller den etter det. Jo mere du leser - jo mer kresen blir du kanskje. Men det er også sånn (i alle fall for meg) at jo mer du leser, jo mer spennende er det å lese! Jeg greier ikke la være lenger.

Hvordan jobber en forfatter?

Det finnes det nok like mange svar på som det finnes forfattere. Så jeg får svare for meg sjøl. Og svaret er forskjellig fra bok til bok. Noen ganger har jeg en grunnidé og begynner å skrive for å se hvor det bærer (og ofte havner jeg langt inni skogen), andre ganger har jeg en struktur jeg jobber ut ifra. Men gjennomgående blir aldri noe slik jeg tror det skal bli - det er frustrerende, men også noe av det mest spennende ved å skrive.

Men når den første runda er unnagjort begynner jobbinga. Det viktigste er ikke å skrive, men å skrive om igjen. finne andre, bedre ord. Lete etter andre måter å formulere meg på, se samme situasjon fra en anen vinkel osv. Og skjære vekk. Forsøke å ta vekk alt som ikke trenger å være der. En regel: Skriv mer enn du trenger og ta vekk mer enn du tror. Da er du kanskje halveis ...

Hvordan er etterspørselen etter en forfatter?

Det varierer også. Noe har sammenheng med hvor synlig/populær en forfatter er. I perioder kan en få mye oppdrag/arbeid, i andre perioder er det roligere. Jeg har i perioder turnert mye - i andre perioder er det stille. Da tjener jeg også mindre. Men er det for mye oppdrag m.m. rekker jeg ikke å skrive nye ting, så det må være en slags balanse.

Dere hører og leser mest om de mest kjente forfatterne. Men det er mange som nesten aldri er synlig i aviser m.m. Jeg skriver for barn- og ungdom og mener at dette er de viktigste bøkene. Det er dere unge som skal bli de framtidige leserne - og det er viktig å skrive bøker som kan nå alle. De bøkene fins. Jeg vet at mine bøker blir likt og lest av noen, mens andre heller velger bøker av andre forfattere. Det er helt greit. Slik gjør jeg jo sjøl også - med bøker jeg leser.

Om utviklinga i bandet Ekspress - hva er viktig?

Historien om bandet "Ekspress" har hele tiden vært viktig for meg. Ideen startet med ønsket om å skrive om noen som spilte i band - men samtidig ville jeg forsøke å skrive spenningsbøker. Som du sikkert har merket skriver jeg fortellingen nærmest "filmatisk", jeg klipper fra scene til scene: Det er bare den som leser som vet alt som skjer. som leser vet du mer enn hovedpersonene. Det er ett av grepene jeg bruker for å skape spenning i bøkene. Et annet er selvsagt det kriminelle m.m. som ungdommene råker ut for. Men musikken: Jeg forsøker å lage historien om bandet noenlunde troverdig, skjønt muligheten for at de spiller så bra som jeg formulerer det er kanskje ikke så stor. Men det er viktig at det svinger i både språket og spillingen. Men det å spille i band handler ofte om å la flere viljer møte hverandre (som i drama). Jeg lar jo Jørn være den ledene i bandet, og det hadde nok blitt en anen fortelling om jeg hadd lagt meg tettere på f.eks. Audun eller Trude.

Gjennom bøkene utvikler de seg fra å være lovende, å spille seg til landsmønstringa i ukm (som ikke er en konkurranse - det handler mer om originalitet) til de i den femte og siste boka tvinges til oppløsning - og kanskje "oppstandelse" i en annen form (dette finner du ut om du leser femteboka).

Jeg ligger nok fortellermessig tettest opp til Jørn og hans gitarriff. Det henger vel sammen med at jeg har spilt litt gitar sjøl (selv om jeg skriver bedre om det enn jeg spiller ...), men er også tett på Elin og hennes keybordspilling. Der måtte jeg imidlertid ha hjelp av en som kan dette. Så synthen elin spiller på tilhører egentlig en musiker fra Øystre Slidre!

En ting du kanskje også har lagt merke til er at bandet ofte sliter i samspill og kommunikasjon når det den ytre handlingen bygger seg opp. Når det ytre presset blir større blir vokser også det indre samholdet. Dette er nok ikke gjennomført og konsekvent hele veien - men en av tankene jeg har hatt under skrivinga.

[foto: sveinung aspeli]

Finner du ikke svar?
Send meg en [e-post]

>> til toppen av siden <<